Hei hei! Dette blir ikke et vanlig reisebrev, men jeg vil heller prøve å sette ord på mine opplevelser av en arbeidsdag litt utenom det vanlige.
Som lærer på folkehøgskole er man både heldig og privilegert, hvor man får møte og bli kjent med ufattelig masse fine unge mennesker. Jeg er også såpass heldig at jeg får jobbe med, og tjene penger av å undervise i idrett generelt, og ballsport spesielt.
Nå har vi vært på en 10-dagers treningsleir til Torrevieja, hvor vi har fått spilt mye fotball, tennis, paddeltennis, samtidig som jeg har fått trent en del på egenhånd. Det er jo en super arbeidsuke! Likevel er det en del skjult arbeid som gjennomføres, men det er ikke dette jeg skal fortelle om nå.
Tilfeldighetene ville heldigvis for oss ha det til at Norge skulle spille EM-kvalifiseringskamp borte mot Spania siste dagen vår på linjetur. Vi kunne jo ikke få mer flaks enn det, og 13 av elevene ville selvfølgelig få med seg den. Nå skal jeg nemlig beskrive litt hvordan det var å ha med seg 13 elever på landskamp i Valencia, litt over 2 timer med buss fra hotellet vårt.
Som lærer er jeg opptatt av å føle meg trygg og det å ha kontroll over omstendighetene, og hva som tilsynelatende skal skje. Derfor er jeg stort sett alltid godt forberedt, og har både planlagt og gjerne visualisert litt om hvordan ting både bør og skal gjennomføres.
Denne turen til Valencia var et hederlig unntak. Nå var alt helt ute av mine egne hender, da det var noen andre som var reiseledere på denne «utflukten». Jeg hadde både dobbelt- og trippelsjekket ting på forhånd, for å virkelig føle meg både så klar og trygg som overhodet mulig.
Utad mot elevene kommuniserte jeg selvfølgelig at alt var på stell, men likevel hadde jeg en liten «hunsj» om at ting kanskje ikke kom til å være akkurat slik jeg hadde sett for meg på forhånd. Dette skulle senere vise seg å stemme utmerket.
Denne lørdagen våknet jeg, som vanlig, i god tid før alarmen på telefonen skulle gå av 07:40. 08:00 var det tid for frokost med gjengen, før bussen som skulle kjøre oss til Valencia skulle plukke oss opp «litt før 10:00», ifølge Stig Reiseleder.
Stig Reiseleder blir du bedre kjent med etter hvert. Det siste jeg gjorde fredags kveld var å sjekke at alt av klokkeslett stemte, og en bekreftende messenger fra Stig fortalte meg at vi skulle være klare litt før 10. Lørdag, klokken 09:01, tikker det inn en messenger fra Stig Reiseleder:
«Er dere klare? Bussen er der om 10 minutter». Hvorav undertegnede svarer, ordrett: «Oi! Jeg trodde vi skulle bli plukket opp litt før 10? Jeg skal kaste meg rundt å gi elevene beskjed, så skal vi være klare så fort som mulig.».
Stig Reiseleder responderer: «Fort dere, vi må rekke billettene.»
Meldingskorrespondansen avsluttes der, og jeg kaster meg rundt. Heldigvis er elevene noenlunde kjappe de også, og vi kommer oss på bussen i pulssone 4. Da satt vi der, 14 stk i en 55 seter, med god plass og rolig stemning.
Et kvarters tid ut i bussturen skulle dette endre seg betraktelig. Nå rant det inn med feststemte pensjonister, hvor både røyk og baileys-lukta satt løst fra åndedraget til hver og en av dem. Herman var kjapp på tå for å fikse seg en sidekamerat i bussen fra linja.
Nå var turen virkelig i gang. Stig Reiseleder, som jeg hadde hatt kontakt med, glimret foreløpig med sitt fravær. Men, i bussen vår steg a inn, «Anne Mette fra Særp». Selvfølgelig.
Anne Mette, fra Sarpsborg, satt fremst i bussen med mikrofonen i nebbet gjennom samtlige minutter av bussturen. Usikker på om hun heter Anne Mette, men jeg mistenker det. Typen tilsier nemlig det. Skal jeg være ærlig, så tipper jeg hu har vært i bingen med Rune Rudberg.
Nok om det. Anne Mette var både quizmaster, historie og kulturforteller og ikke minst forsanger på «Alt for Norge». Der gikk det i sure toner og kolshosting om en annen. For et rør. Celine tror nå vi er inne i en Costa del Kongsvik innspilling, og at hele greia er et komplott. Vanskelig å være uenig i de tankegangene.
Jeg er en mann som heller ser på glasset som halvfullt enn halvtomt, og synes egentlig hele settingen var ganske sjarmerende. Mistenker at kanskje ikke hele elevflokken var av samme oppfatning.
Etter en times tid busskjøring var det tid for en stopp, må vite. Da plutselig fikk både jeg og flokken min hilse på Stig Reiseleder. Han var nemlig quizmaster, kultur og historieforteller og forsanger i en annen buss fylt med feststemte pensjonister.
Det var to busser! I tillegg til at de lett berusede pensjonistene måtte stoppe for å komme seg på toalettet, så måtte vi også stoppe for å plukke opp 3 nye passasjerer. 3 gutter som Stig Reiseleder hadde glemt å plukke opp 5 mil i forveien. De kom i taxi bak oss, på Stig Reiseleders regning, så klart.
I løpet av denne 20 minutters stoppen skulle det også kåres en quizkonge, nemlig den som hadde scoret flest poeng på fotballquizen vi hadde på bussen. Vår elev Einar var den med flest riktige svar, og han vant en Andrès Iniesta vinflaske.
Vel fortjent! Vinflasken måtte han selvfølgelig kaste når han kom på stadion, den fikk ikke være med inn portene. Og med vårt nulltoleransereglement fikk han heller ikke nytt herligheten i forkant av kampen.
Vel fremme i Valencia var vi først innom NFF sitt hotell og spillerhotellet for å hente ut kampbillettene, før vi kjørte videre til restauranten for å spise lunsj. Stig Reiseleder hadde på forhånd fortalt meg at vi skulle på en buffetrestaurant, men det stemte ikke helt. Det var mer en tapas-variant, hvor vi fikk et erketypisk spansk 7 retters måltid med tilhørende drikke.
Så der satt vi, sammen med 85 etter hvert veldig berusede pensjonister, spiste skinke, ost, poteter, blekksprut og hele bøtteballetten. Ølbøttene derimot, de måtte vi pent sende videre til pensjonistene. Som de sier: «Jeg ønsker meg en dame som ser på meg, slik som Herman ser på ølmuggene». Det blikket var fylt med både beundring og kjærlighet.
Etter hvert som rett på rett kom på bordet, ble stemningen rundt i lokalet bare bedre og bedre, naturligvis. Stig Reiseleder var nokså overrasket over at vi ikke skulle ha øl, og bestilte «aqua» over en lav sko til oss. «Vann er dyrere enn øl her, og på disse turene har jeg aldri opplevd at noen drikker vann før!», skriker han inne i restauranten til full latter fra pensjonistene.
Plutselig manet Stig Reiseleder til nasjonalsangen, midt i lunsjen. Stor stas! Nå var Stig Reiseleder såpass bedugget at når han leste opp lagoppstillingen, så leste han opp innbytterbenken i stedet for startelleveren. Han skal ha for forsøket.
Samtidig som Stig Reiseleder leser opp lagoppstillingen til Norge med navn som Omar Eladbellaoui, Tarik Elyounoussi og Joshua King, bryter det ut fra den ene pensjonisten: «Er det ingen Nordmenn på dette laget!?» Kommentaren satte en liten demper på stemningen, men det tok seg fort opp igjen.
Etter rett nummer 5 eller 6 hadde elevflokken min egentlig fått nok mat, og de ville faktisk gå før desserten kom på bordet. Herman var i denne stund dypt inne i en samtale med ei moden kvinne, og var egentlig ikke klar for å gå enda. Den gutten kan sjarmere mennesker i alle aldre, fin gutt.
Etter lunsjen hadde elevene en del timer på seg før kampstart, så de fikk prosessere alle inntrykkene som foreløpig hadde inntruffet. Tror det var nødvendig for de fleste. Disse timene ble brukt til å traktere flere av Valencia sine fine gater, drikke smoothie, kaffe og sjokolademilkshake.
2 timer før kampstart var undertegnede i stadionområdet, og folkemengdene og livet var allerede yrende. I Spania er fotballinteressen gedigen, noe vi fikk oppleve på nært hold.
Mestalla stadion er en fantastisk kul og mektig stadion, med kapasitet til over 50 000 tilskuere. Stadionen er av den eldre sorten, reist på 1920-tallet. Tribunene er så bratte at det nesten føles som man går i stige oppover for å finne setet.
Både Anne og Celine kjente virkelig på høydeskrekken når de ankom tribunene, og det var så vidt de turte å snu seg når de fant setene sine. Vanvittig morsomt!
For Spanjolene er ikke Norge den mest attraktive motstanderen, men likevel var det langt over 40 000 mennesker tilstede. Kanonmorro!
Selve kampen ble jo også mye mer spennende enn vi kunne drømme om på forhånd, med et knepent 2-1 tap. Tarik Elyonoussi brente i tillegg en gedigen sjanse på rent Marius Kverneng-vis, mens straffen som Ramos satte inn burde vært unngått.
Tribunelivet i norskesvingen, hvor vi befant oss, var også en opplevelse for seg selv. Vi var ei gruppe på 14, mens det til sammen var litt over 1100 nordmenn i svingen. De 1100 andre nordmennene hadde ikke det samme alkoholreglementet som oss, det var ikke vanskelig å se. Her var det noen som var mer opptatt av å både sjekke opp damer og synge enn selve fotballen.
Kjempegod stemning i svingen! Her fikk vi også en ny supportervenn, la oss kalle ham V. Forren. Stod stort sett i baris med ansiktet opp mot resten av tribunen, og med ryggen vendt mot banen. Han skulle synge, og han skulle få med resten. Dette med vekslende hell, selv om Jarand og gutta hos oss støttet opp så godt de kunne.
Blant supporterne rundt oss var det også en overivrig 50 åring, som sang mer til dommeren enn det Norske laget. Fantastisk. Enkelt og greit en suveren opplevelse, og at vi fikk oppleve både mål og en jevn kamp var en kjempebonus!
Etter kampen skulle vi møte Stig Reiseleder igjen, og han skulle guide oss til bussen. Dette var ikke verdens enkleste øvelse, men etter en del om og men og et par telefonsamtaler møtte vi på mannen. Han hadde hendene fulle av å samle resten av troppene, samt å få ned sin egen promille. Vanskelig kombinasjon, men vi så kjapt at dette hadde han vært med på før.
At 6-7 av de andre pensjonistene ikke dukket opp var også vanlig prosedyre, virket det som. Noen hadde blitt livredde spanjolene på tribunen og tatt taxi hjem igjen, mens andre hadde blitt frastjålet kampbilletten sin da de skulle kjøpe supporterskjerf.
En times tid etter kampslutt var vi likevel klar for en to timers busstur tilbake til Torrieveja, trodde vi. Bussen ville det nemlig annerledes. Plutselig hadde drivreima streika, og sjåføren måtte i hui og hast ta på seg arbeidshanskene. Dermed ble det en ny times ekstra ventetid på Burger King, før vi var klare til avreise.
De tre jokerne som Stig Reiseleder hadde glemt av på turen til, var heldigvis på denne bussen nedover igjen. Når jeg nevnte for Stig Reiseleder rett før avreise til Torrieveja igjen at han måtte huske å sende meg kontonummeret hans, stod han som et spørsmålstegn. Han hadde nemlig glemt avtalen vi lagde på lunsjen, at jeg skulle overføre penger direkte til han på norsk konto for lunsjen til elevene.
Klokken 03:30 var vi tilbake på hotellet, etter en lang dag med mye opplevelser. 07:30 ringte alarmklokken igjen, og det var reisedag tilbake til Rollag igjen etter en fin tur med en bra gjeng.
Etter planen skal vi være på Idrettsskolen igjen søndag klokken 22:30, så de siste par døgnene har det vært og vil det bli lite søvn.
I skrivende stund sitter jeg på flyet nordover, og tenker tilbake på en fin linjetur med en herlig avslutning. Leser samtidig Erik Bertrands «Nå», og denne boka kunne ikke passet bedre enn akkurat nå. Tar med meg mange av hans tanker inn i disse opplevelsene, enestående morsomt!
Jeg må også få takke Stig Reiseleder for en strålende tur. Har tynet han litt i teksten her, men han er en strålende fyr som jobber godt på sine måter. Tusen takk!
Mvh Ørjan